Hole bibliotek

Marilena Aker 

Lærer og samfunnsengasjert godhetstyrann

Hva? Sa du noe? Vent litt; jeg skal bare lese ferdig sida… Jeg er en leser som lett blir oppslukt. Og da er det ikke lett å få kontakt! Jeg elsker når jeg finner bøker som fanger meg.

Fra jeg var lita har jeg drømt meg inn i verdener: virkelige og uvirkelige, fra nåtid, fortid og fremtid. Jeg leser alt unntatt krim, og liker best å kunne lese lenge i ett strekk, fra perm til perm. Men med fire barn, full jobb, flere verv og frivillig arbeid er det ikke ofte tid til det. Da koser jeg meg med novelle­samlinger og poesi istedet. Jeg liker best samtids­litteratur nå, og den må utfordre meg. Da kjenner jeg at jeg lever!

Helene Guåker – Kjør! – 2010

Jeg digger Helene Guåker! Jenter som mekker, gutter som gråter, biler som bråker, forhold som hangler og går, vennskap som oppstår: alt bundet sammen i et deilig, uformelt språk ispedd hedmarksdialekt. Jeg er en temmelig utål­modig sjel, og boka er rask å lese. Det sørger den muntlige fortellerstilen for. Handlingen er også rask: med raske biler og raske skifter. Fra lykke til sorg. Slik livet er. Personene i boka blir levende for meg. Særlig hovedpersonen ­Marianne, som krasjer drømmebilen, en ­Chevelle Big Block SS. Er du bilkyndig, vil du sikkert like de detaljerte restaureringstipsa, og er du ikke, vil du likevel sette pris på metaforen: å reparere noe som er ødelagt kan være SÅ verdt det!

Vigdis Hjort – Et norsk hus – 2014

Fyttirakkern så vanvittig ubehagelig denne boka er! Har du sett filmen «I am legend», der Will Smith jakter zombier? I hele filmen tror vi at han er DEN helten, liksom, og så viser det seg mot slutten at, oisann: kanskje han ikke er the good guy likevel… Slik er det med hovedpersonen i denne boka, også. Alma elsker huset sitt, og leier bare ut en liten hybel fordi hun trenger penger. Det er hennes Hus. Med stor H. Som Nordmannen «fenger hun sin heim», og jeg kjenner meg igjen. Mitt hus er min borg, liksom. Alma må jo få bestemme over sin egen eiendom! Og de ER unektelig temmelig utålelige, de polakkene som flytter inn. Eller er de egentlig det? Har kanskje historien flere sider? Jeg møter meg sjøl i døra. Det trengs.

Sara Johnsen – Han vet om noe hun kan prøve – 2004

Jeg elsker oppvekstskildringer! De kan ligne egne opplevelser, eller være fundamentalt forskjellige. I Johnsens bok er det mye jeg kjenner meg igjen i. Men ikke alt. Heldigvis! Forfatteren beskriver kanskje sitt eget hjemsted i Ådalen på 80-tallet: med hjemmebrent, familievold, bondekultur og sladrekjerringer. Men mest av alt skildrer hun et barn som åpner seg for verden, til tross for OG på grunn av et temmelig barskt miljø. Jeg liker at forfatteren ujålete kaller boka «fortellinger». Det er korte tekster du kan lese i sammenheng eller alene. Men uansett hvordan du inntar dem, lover jeg høy gjenkjennelsesfaktor, mye latter og noen skikkelige stikk i magen. For det ER hardt arbeid, det å vokse opp. Glad jeg er ferdig med det.