Hole bibliotek

Nils Wærstad

Tv-produsent

Det å lese har alltid vært en definerende del av meg, og det har gitt meg muligheten til å se inn i utallige menneskers liv og skjebner, deres valg med påfølgende (helst fatale) konsekvenser. Da jeg var yngre, betød bøkene en fluktvei fra dagens rampestreker – jeg leste meg i søvn hver eneste natt, bare for å slippe å ligge der og angre mine hyss.

De siste årene har det gått i like deler fiksjon og sakprosa, og jeg leser 5-6 bøker samtidig, de ligger spredt rundt i huset. Jeg leser ikke krim, oppfatter det som bortkastet lesetid, og er vel en av de få som aldri har lest Jo Nesbø!

Nå har jeg endelig fått bygget meg bibliotek hjemme, det er en sann lykke å være omgitt av alle de gode leseropplevelsene man har hatt.

Franz Werfel – De 40 dagene på Musa Dagh – 1933

Som 14-åring kom jeg over disse to bindene i bokhylla hjemme, og jeg husker ennå hvor sterkt inntrykk historien gjorde på meg. ­Romanen tar utgangspunkt i tyrkernes folkemord på armenerne i 1915. Ugjerninger som det den dag i dag er straffbart å snakke høyt om i Tyrkia. Boka tar deg med på familien Bagradians prøvelser og lidelser på fjellet Musa Dagh, og som ung mann i mine mest formative år, husker jeg ennå hvor rasende denne historien gjorde meg. At disse uhyrlighetene faktisk hadde skjedd, og ikke bare var et produkt av forfatterens fantasi, hjalp jo ikke stort. Det er heller ikke spesielt oppløftende å vite at den leie uvanen med å prøve å utslette hele folkegrupper ikke stoppet i ”gamle dager”, men er like tilstedeværende i dag som for 100 år siden.  Således er boka fremdeles, dessverre, fortsatt aktuell. Og, skal du på ferie til Tyrkia, er det å anbefale å legge denne boka igjen hjemme.

Douglas Adams – The Hitchhikers Guide to the Galaxy –1979

Ikke alt kan handle om folkemord, det må jo være noe lystig, også! Vel, nå skal det sies at hele jorda med rubb og stubb blir tilintetgjort sånn ca. på side 15, men selv det er hylende morsomt. Trilogien på 5(!) har en kultstatus som få eller ingen andre bøker, bare prøv å gå på gaten med ei T-skjorte hvor det står ”42”, og du vil få mange lure blikk. Det er en sci-fi-satire, men bak all den grensesprengende gal­skapen og humo­ren lurer det noen funda­mentale spørsmål. Hva er egentlig livets ­karakter? Er det en tragedie eller en komedie? Er det en ubegripelig farse, eller handler alt om prøvelser og lidelse? Eller er livet hva enn du gjør det til? Og, hva er livets hensikt? Jeg leste THHGTTU som 18-åring, og på nytt 25 år etterpå. Det var akkurat like kokos og morsomt.

Siegfried Lenz – Tysktime – 1968

Lenz er nok en av mine absolutte favoritter, og har et språk av en annen verden. Men du bør gi ham rikelig med tid og oppmerksomhet, for Lenz roper ikke med utestemme og store bokstaver. I forsoningsromanen ”Tysktime” befinner vi oss i nord-Tyskland under andre verdenskrig, der maleren Nansens yrkesforbud overvåkes av hans gamle skolekamerat, som nå er en overdrevent pliktoppfyllende lensmann. Boka gir et bilde av hvordan nazismen og andre totalitære ideologier kan utøves og dominere alt.

Jeg husker hvordan lensmannens totale overgivelse til den numne, ansiktsløse ”plikten” mange ganger fikk meg på brinken av å kaste boka i veggen i sinne. I ettertid ser jeg at noe av mitt heftige engasjement var koblet tett opp mot min nesten totalt manglende pliktfølelse, tidlig i 20-åra …