Midt-Buskerud bibliotek

Cathrine Knutsen

Forfatter

Jeg er forfatter, og det å lese bøker er en viktig del av arbeidet. Jeg har lest mye fra jeg var barn, i de tidlige tenårene kunne jeg ligge hele skoleferien inne på sofaen og lese. Mens sola skinte ute. Det er iallfall slik jeg husker det. Det var på den tida jeg fikk lest de fleste bøkene, i tenårene og i tjueårene, siden har det bare gått nedover … Nå er jeg  «yrkesskadd» på den måten at jeg ikke kjenner noen lesepliktfølelse i forhold til en bok hvis jeg merker at den ikke er bra nok. Tenk på alle de fantastiske bøkene som er skrevet, et utvalg som vi bare rekker å lese en promille av. Jeg leser heller aldri på senga, eller for å slappe av, da bruker jeg heller film eller musikk.

John M. Coetzee – Vanære –1999

Romanen utspiller seg i Sør-Afrika like etter apartheid. Maktforholdene er endret, men folk vet ikke helt hvor de har hverandre. Det ­ligger en usikker og til dels truende stemning ­under overflaten når professor David Lurie ­mister jobben på universitetet etter en «me too-skandale» med en av studinene. Han drar ut på landet for å bo hos datteren, som driver en gård ved hjelp av gårdsarbeidere. Hun er vant til å være beskyttet fordi hun er hvit, hun føler seg fremdeles trygg og frykter ikke tapet av privilegier. Romanens brutale handling fortelles i Coetzees knappe og presise språk. Han fikk nobelprisen for Vanære og romanen Michael K: hans liv og tid (1983), som er de to bøkene til Coetzee som har plantet noen bilder og stemninger i meg som når som helst kan framkalles.

Kazuo Ishiguro – Gå aldri fra meg – 2005

Noen hadde nevnt den for meg før, og den befant seg et sted på min indre leseliste. Men først i sommer sto jeg med den i hånda. Og den traff meg med slik kraft. Jeg vil kalle den lavmælt science fiction, den er strippet for ­effekter, men går rett inn i kjernen av sci-fi – den menneskelige sårbarheten. Forfatteren har fått nobelprisen, han skriver uten bruk av klisjeer. Boka har en så klar og ren handling samtidig som det språklige aspektet aldri blir ofret. Vi møter barn som er elever på en slags kostskole på den engelske landsbygda. Men disse barna har ikke foreldre, de er ikke født av noen, og de er skapt med en helt bestemt hensikt. Når de blir voksne venter det dem en tilværelse som ­donorer. Denne boka berørte meg så sterkt fordi den gjennom disse donorenes skjebne på en intelligent måte viser hvilke brutale og absurde livsbetingelser vi alle har.

Rachel Cusk – Omriss, Transitt, Kudos – 2014-2018

Da jeg hadde begynt var det umulig å stoppe, jeg måtte så raskt som mulig skaffe meg hele trilogien. Jeg ble trukket inn i tekstens både litterære og muntlige form, et helt ­spesielt og skarpt nærvær fra uventede ­vinkler. ­Handlingen bukter seg framover ­gjennom jeg-personen Faye og hennes samtaler med folk hun kommer i kontakt med i situa­sjoner som spenner fra flyturer, vennebesøk, ­forfatteroppdrag, tilfeldige møter med gamle kjente, oppussing av hus. Og gjennom alle disse andre som glatt utleverer sine liv, tegnes også livet til Faye opp. For de ­eksistensielle problemstillingene som river og sliter gjennom skilsmisser, barne­fordeling, oppbrudd og ærgjerrighet, gjelder de fleste i vår generasjon. ­Ødelegger vi livene våre eller skaffer vi oss frihet? Kan vi stole på oss selv, eller transformeres både vi selv og våre nærmeste stadig til «noen andre»?