Bærum bibliotek Rykkinn

Gunhild Haugnes

Journalist og forfatter av historiske romaner

Det som gir meg mest er bøker er som inspirerer, stimulerer fantasien og som lever i meg lenge etter at de er lest.

Jeg liker myter og legender, eventyr og mystikk – og hvor gjerne naturen spiller en viktig rolle. Deler av fantasy-genren fenger også som for eksempel Game of Thrones og Harry Potter. Det må i tillegg være et spennende og interessant persongalleri.

Det er vakkert når språket flyter og fortellingen er godt skrevet, men merker at jeg kjeder meg hvis det blir for mye språkakrobatikk. Det viktigste er at forfatteren klarer å holde leseren inne i universet som skapes. Det forsøker jeg selv å gjøre som forfatter.

Forrest Carter – Lille Tre

Det er lenge siden jeg leste denne romanen, men husker at den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Den er også veldig aktuell i dag, hvor menneskeheten straffes for at vi i lang tid ikke har tatt vare på og levd med naturen slik vi burde, slik urfolk gjorde.

Boka handler om en liten foreldreløs gutt, som vokser opp hos besteforeldrene. De er cherokee-indianere, som lever som enkle bønder og driver med spritproduksjon. De oppdrar Lille Tre på indianer-vis og lever i pakt med naturen. Han lærer seg å snakke med dyrene, forstå trærne, og samtidig lytte til sin egen indre ånd. Men myndighetene mener de lever i synd og vil sende ham på barnehjem. En vakker, men trist fortelling som sitter lenge i rett og slett.

Jostein Gaarder – Sofies Verden

En bok som tok verden med storm da den kom ut for 30 år siden og etter min mening den beste romanen utgitt av en nordmann, i alle fall i nyere tid. Den unge jenta Sofie får en rekke brev fra en ukjent person og samtidig blir dratt inn i et nytt univers. Boka er en inspirerende filosofi-leksjon i form av en roman. Vi følger med på Sofies eventyr, samtidig som vi lærer om vestlig filosofi og de fremste filosofene. Sammen med Sofie undrer vi oss over mysteriet livet og verden omkring oss, blant annet den største gåten av dem alle, som egentlig ingen vet svaret på: «Hvor kommer vi fra og hvorfor er vi til?». Og det kan vi undre oss over lenge etter at siste side er lest. Jeg har nettopp tatt fram boka igjen.

Anne Hope Jahren – Alt jeg vet om planer: En fortelling om vitenskap og kjærlighet

Amerikansk-norske Anne Hope Jahren vokste opp i farens laboratorium i USA, og ble fascinert av planter. Hun fulgte i farens fotspor og bygde sine egne laber. I 2016 ga hun ut boka «Lab Girl» som ble en bestselger og fikk strålende kritikker som – «en eminent forsker som skriver som en poet». Hun kom på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i verden. Boka ble oversatt til norsk og fikk tittelen «Alt jeg vet om planter» og jeg kan anbefale den på det sterkeste. Hennes lidenskapelige kjærlighet til planter og ikke minst trær lyser mot leserne fra side til side. Det er ei bok som fortjener flere norske lesere. Jeg har også møtt henne og intervjuet henne i hennes nye lab på UiO.

Diane Setterfield – Det var en gang en elv

Av bøker jeg har lest i nyere tid vil jeg trekke fram denne. Det er en historisk roman, full av mysterier, legender, folketro – som møter den moderne virkeligheten og vitenskapen. Den tar utgangspunkt i en hendelse en vinterkveld i et slitent vertshus ved Themsen. En mann kommer brått inn i rommet med en druknet jente i armene. Mirakuløst våkner jenta til live flere timer senere. Men hvem er hun? Teoriene er mange. Noen mener hun er et barn av det mystiske elvefolket, andre mener hun er deres savnede datter. Selv sier hun ingenting. I kjølvannet av får vi innblikk i flere historier og livsskjebner. Samtidig beholdes nerven hele veien. Rett og slett en fascinerende bok og lettlest bok med mange lag.